onsdag 13. oktober 2010

Del 3: Personkarakteristikk

SUSANNE
Susanne er ikke den peneste jenta i klassen, men ikke den styggeste heller. Hun har mange venner, men er allikevel ikke den mest populære jenta. Guttene kaster ikke det samme blikket på henne. Hun er god venn med mange av dem, men det blir aldri noe mer. De kan ha det gøy sammen og finne på mye tull, men når klassefestene kommer, blir hun valgt bort. I dag skulle det bli annerledes.

Susanne går bort til speilet, og myser for å se hva som er galt med henne. Huden hennes lyser opp, og står i sterk kontrast til de mørke øyenvippene. Hun drar fingrene lett gjennom de myke, blonde krøllene, og prøver å få fasong på det. Håret faller rett ned i ansiktet igjen. Hva er galt med henne? Tennene står på perlerad, men de er kanskje ikke hvite nok. Hun vet ikke om hun skal gråte eller le når hun legger merke til hvordan hun står og blotter tenner til speilbildet. Ligner jo på en hest.

Hun stiller seg opp i normal posisjon foran speilet. ”Du er vakker,” sier hun til seg selv, og prøver å dra på smilebåndet. Smilet er litt påklistret, men det gjør ingenting. Hun skal på klassefest nå. Den kriblende følelsen i magen, sprer seg raskt utover resten av kroppen. I dag vil hun være annerledes. I dag vil hun være mer enn vennen hans.

torsdag 7. oktober 2010

Del 2: Forskjellen på å "fortelle" og å "vise"

a) Mikal sitter med lukkede øyne bakerst i klasserommet, og trommer med fingrene på kanten til trepulten. Rytmen er rask og fengende, og han lever seg inn i hver eneste takt. Med jevne mellomrom åpner han øynene for å kaste et blikk på klokka. Han venter og venter. Skal ikke klokka snart ringe ut? Det er en uke siden han var på musikkskolen sist, og han ser fram til å dra dit igjen. Klokka blir endelig tre, og Mikal stormer ut av klasserommet og hiver seg på bussen. Da han kommer fram til musikklokalet tar han fram trommestikkene og går gjennom leksa en gang i hodet. Han hadde fått i oppgave å øve på en sang av favorittbandet hans, ”The Beatles”. Musikktimen går altfor fort, som vanlig. Læreren gir han ny lekse, og påminner han om at det er viktig å øve mye. Det kan Mikal love at han gjør. Han har allerede planlagt å øve litt i kveld, men først skal han dra hjem å se konsertopptaket han har tatt opp. Endelig får han sett opptaket av forbildene hans, ”ACDC”.

c) Det er endelig helg etter en knallhard skoleuke. Det første jeg gjør når jeg kommer hjem er å hive meg ned på sofaen, og synke ned i en dyp søvn. Flere timer senere våkner jeg desperate sultrop fra magen min. Klokka er åtte og jeg har ikke spist siden lunsjen på skolen. Jeg setter meg opp i sofaen, og hører at mamma holder på å kokkelere inne på kjøkkenet. Det er da jeg legger merke til lukta. Duften av smeltet mozerella-ost, biffstrimler og stekt sjampinjong siver opp i nesa mi, og fyller munnen med vann. Jeg følger lukta ut på kjøkkenet, og der står den ferdigstekte herligheten. Den er akkurat slik jeg liker den. Typisk italiensk pizzabunn – sprø og syltynn. Jeg setter tennene i et stort stykke, og kjenner alle de ulike smakene blomstre opp i munnen min. Pizzaen er saftig, med en jevn og fin blanding av krydrede biffstrimler og søte ananasbiter. Det fins virkelig ingenting som kan måle seg med mammas hjemmelagde pizza.

onsdag 6. oktober 2010

Del 1: Førstørre øyeblikk

Oppgave 1:

DAMENE PÅ BUSSEN

Trærne gled forbi det skitne bussvinduet, og skygget for den sterke vårsola. Jeg kjente hodet dundre og dunkingen i tinningen fikk magen min til å vrenge seg. En varm kvalme steg fra magesekken og opp til halsen. Jeg lukket øynene og lente meg tilbake. Ikke noe oppkast i dag. Jeg var for sliten. Da jeg satt der med lukkede øyne, begynte mattestykkene å svirre rundt i hodet. Det var aldri fred å få. Det tonnet med lekser som lå i sekken min hvilte som en tung byrde på skuldrene mine. Kroppen min, spesielt hodet, lengtet etter å få slappe av. Det var rolig på bussen i dag, og stillheten samt duringen fra busshjulene virket plutselig søvndyssende. Alt ble mer og mer tåkete og jeg kjente at jeg sakte, men sikkert skled inn i drømmeland.
Midt i drømmeland hørte jeg en merkelig gneldrende lyd. Øynene mine åpnet seg raskt da jeg forstod at jeg hadde sovnet. Jeg snudde hodet, og skjønte straks hvor lyden hadde kommet fra. I de slitte setene bak meg satt to eldre damer. Pensjonister. Nei, de var ikke bare trøtte, gamle damer. De var rett og slett skravle-kjerringer. Hodet mitt dundret enda hardere, og jeg kjente trykket ved tinningene øke i takt med tempoet på praten deres. Strikking, eldreomsorg og gammeldans. De høylydte røstene deres fylte hele bussen. Jeg orket ikke mer. Da jeg skimtet neste holderplass trykket jeg på den røde stoppknappen, og gikk med seige steg og hengslet holdning ut av bussen. Det siste jeg hørte var en av de gneldrende stemmene si noe om ”dagens ungdom”.