Oppgave 1:
DAMENE PÅ BUSSEN
Trærne gled forbi det skitne bussvinduet, og skygget for den sterke vårsola. Jeg kjente hodet dundre og dunkingen i tinningen fikk magen min til å vrenge seg. En varm kvalme steg fra magesekken og opp til halsen. Jeg lukket øynene og lente meg tilbake. Ikke noe oppkast i dag. Jeg var for sliten. Da jeg satt der med lukkede øyne, begynte mattestykkene å svirre rundt i hodet. Det var aldri fred å få. Det tonnet med lekser som lå i sekken min hvilte som en tung byrde på skuldrene mine. Kroppen min, spesielt hodet, lengtet etter å få slappe av. Det var rolig på bussen i dag, og stillheten samt duringen fra busshjulene virket plutselig søvndyssende. Alt ble mer og mer tåkete og jeg kjente at jeg sakte, men sikkert skled inn i drømmeland.
Midt i drømmeland hørte jeg en merkelig gneldrende lyd. Øynene mine åpnet seg raskt da jeg forstod at jeg hadde sovnet. Jeg snudde hodet, og skjønte straks hvor lyden hadde kommet fra. I de slitte setene bak meg satt to eldre damer. Pensjonister. Nei, de var ikke bare trøtte, gamle damer. De var rett og slett skravle-kjerringer. Hodet mitt dundret enda hardere, og jeg kjente trykket ved tinningene øke i takt med tempoet på praten deres. Strikking, eldreomsorg og gammeldans. De høylydte røstene deres fylte hele bussen. Jeg orket ikke mer. Da jeg skimtet neste holderplass trykket jeg på den røde stoppknappen, og gikk med seige steg og hengslet holdning ut av bussen. Det siste jeg hørte var en av de gneldrende stemmene si noe om ”dagens ungdom”.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar